Global oppvarming, klimaavtalen & håp.

Dårlige nyheter denne uka. Trump trekker USA ut av Parisavtalen, noe som legger større press på resten av verdens befolkning til å ta kloke, langsiktige beslutninger.

Men det er så forbanna lett å ta enkle, kortsiktige valg.
Og det er altfor lett å føle at de gode valgene ikke har en dritt å si.

Hvorfor kjøpe en økologisk dyrka t-skjorte, når kollegaene dine ikke kan leve uten biff?
Hvorfor kildesortere, når naboens ferietur til Grand Canaria slipper ut ørten ganger mer CO2?
Hvorfor la bilen stå, når global oppvarming koker kloden og verdens mektigste mann gir blaffen?

Det kan være fristende å legge seg ned på gulvet og grine.

Da vi starta Grønt Skift jobbet vi mye med verdier. En av dem er evig optimist. Det betyr ikke at vi ikke veit hvor alvorlig den situasjonen vi står overfor er, men at vi velger å fokusere på det vi kan gjøre noe med, her og nå.

Vi har samla fire perspektiver som hjelper oss med nettopp dét.

1. Ting tar tid.

Betydningsfulle forandringer skjer ikke på fem år. Vi står tross alt overfor vår tids største utfordring! Det siste, store paradigmeskiftet tok til sammenligning 170 år. Miljøbevegelsen startet kampen for 50 år siden[1]. Wes Jackson, grunnleggeren av The Land Institute, har sagt at hvis du tenker på hva du skal klare innenfor din livstid, tenker du ikke stort nok. Beklager, men det fikser seg ikke på noen få år. Det tar litt lengre tid. Det betyr likevel ikke at din innsats er forgjeves.

2. Forstå endring.

Vi lever i en kompleks verden. Et komplekst system er noe annet enn et komplisert system. En motor er komplisert – vi kan forstå hvordan den fungerer gjennom å studere delene. Det er ikke mulig å gjøre i et komplekst system. I et komplekst system har helheten andre egenskaper enn det man skulle tro ved å se på enkeltdelene. Endringer i komplekse systemer skjer ikke på en gradvis, lineær måte.

La meg illustrere med et eksempel. Se for deg at du fjerner alt som står på stuebordet ditt, for så å helle sand utover hele. Tenk deg så at du tilfører ett og ett sandkorn, på tilfeldige steder. Etter hvert som mengdene øker, vil det bygges opp små hauger, og noen ganger vil små ras forekomme. Ikke noe store greier – bare lokalt, der sandkornet lander. Andre deler av haugen vil være uberørt av hendelsen.

Ettersom du fortsetter å tilføre sandkorn, er det større sannsynlighet for at nye sandkorn får andre sandkorn til å rase nedover. Til slutt vil sandhaugen nå en tilstand hvor den ikke vokser mer, fordi omtrent like mange sandkorn som du tilfører, faller utenfor bordkanten. Altså eksisterer det en forbindelse gjennom hele systemet. Tilførselen av sandkorn har forvandlet systemet fra å ha en lokal dynamikk, bestemt av sandkornets egenskaper, til en kritisk tilstand hvor dynamikken er global. Nå vil ett eneste sandkorn kunne føre til store skred gjennom hele systemet. Sandhaugen har blitt et komplekst system. Det er ikke lenger mulig å forstå sandhaugens egenskaper ved å studere egenskapene til ett sandkorn.

Ser du nå hvordan én liten handling kan føre til store endringer?
Hvordan én hendelse bygger på talløse andre hendelser?

I komplekse systemer skjer store endringer brått og voldsomt.

Finansmarkedet, økosystemer og klimaet er alle eksempler på komplekse systemer.

3. Ditt valgs betydning

Ett sandkorn som faller vil mer eller mindre bli værende der det lander, med mindre det utløser et skred. Dette er fordi sandkornet har friksjon. Hvis det ikke var for friksjonen, ville sandhaugen kollapset til en flat haug. På samme måte har våre valg friksjon. Sandhaugen er valgene våre. Så, når analytikere ekstrapolerer sine modeller av en statisk verden inn i fremtiden, og beskriver hvordan 2025 vil se ut, så har det i mellomtiden blitt foretatt millioner av andre, fremtidige beslutninger som påvirker hele terrenget, og som deres modeller umulig kan romme.

Derfor er det umulig å spå fremtiden.

Vi kan bare skape den, eller vente på at andre skaper den for oss.

Altså har ditt valg betydning. Hva velger du?

4. Fokus på innsats

Selvfølgelig er resultatene også relevante. Men når vi kun styres av resultater, blir livet fort et kjipt kappløp. Særlig når vi jobber mot større endringer og med verdier som vi nødvendigvis ikke ser eller merker konsekvensene av i hverdagen. Det er lett å føle at dersom de umiddelbare resultatene ikke når opp til våre standarder, så vil heller ikke innsatsen være vært strevet.

Et eksempel er lærere; en yrkesgruppe der mange sliter med utbrenthet.
Adam Grant skriver i ”Give And Take”, at dette handler om at lærere ikke ser resultatene av sitt eget arbeid, før mange år har passert. Det finnes mange historier om lærere som etter 15 år mottar et brev fra en tidligere elev der de praktisk talt får vite at de reddet livet til vedkommende. Men i øyeblikket, kunne den samme læreren sitte inne med følelsen om at resultatene var så som så.

Erik Dammann, grunnlegger av Framtiden i våre hender, har skrevet om hvordan han tidvis sleit seg ut i miljøkampen.
En kamp vi kjemper fortsatt!
Betyr dette at arbeidet til Dammann var nytteløst?

Det krever innsats for å bygge sandhauger av valg. Millioner av mange små valg er helt nødvendig for å utløse endringer. Oppbyggingen skjer langsomt og gradvis, uten at vi nødvendigvis ser effekten.

Vi er heldige, som kan bygge videre på det Dammann, og alle andre som kom før oss har gjort. Vi har bestemt oss for å legge ned den innsatsen vi kan slik at andre igjen kan bygge videre.

Spørsmålet er: Hvor mange trenger vi å være før skredet kommer?

 

[1] Paradigmeskiftet vi er inne i, er ikke bare en miljøkamp, men en ny måte å tenke på, fra reduksjonistisk til holistisk, som strekker seg over de fleste sektorer, som helse, utdanning og økonomi.