HJEM / BLOGG / Minimalisme som metode: Hva er viktigst?

Minimalisme som metode: Hva er viktigst?

En form for livsstilsminimalisme har over en årrekke befestet sin stilling på sosiale medier, blogger og YouTube. Inntil nylig har ordet minimalisme vist til en kunstbevegelse som la grunnlaget for et estetisk prinsipp som kommer til uttrykk i arkitektur, design, musikk, interiør og mote, blant mye annet. Disse to formene, den estetiske minimalismen og livsstilsminimalismen, later til å dele grunnprinsippet “less is more”, men utover dette opererer de i hovedsak på forskjellige fronter.

 

Så hva dreier denne livsstilsminimalismen seg om? Den kommer i forskjellige utgaver, og har en rekke forskjellige navn og uttrykk. Simple Living, Intentional Living, TinyHouses, FrugalLiving, EcoMinimalism, Off-Grid-living, LightTravel, VanLife, Nomadism… Alle ser ut til å være forent av et ønske om å redusere og forminske, og de later til å være enige om at det lønner seg å begynne med å kvitte seg med en god del ting. Men hvorfor? Hva er det å vinne på å kutte ned på ting? I følge Joshua Fields Millburn og Ryan Nicodemus, mennene bak bloggen theminimalists.com, og dokumentaren “Minimalism -A Documentary About the Important Things”, kan minimalisme defineres slik:

Minimalism is a lifestyle that helps people question what things add value to their lives. By clearing the clutter from life’s path, we can all make room for the most important aspects of life: health, relationships, passion, growth, and contribution. (TheMinimalists.com)

Det høres fint ut, men hva er koblingen i praksis mellom å kvitte seg med ting og å komme mer i kontakt med det som er viktigst i livet?

Minimalisme som metode: Hva er viktigst? » Etiske & økologiske klær » Grønt Skift

Min minimalismeprosess – fra ting til verdier

Jeg har selv bedrevet en del utsiling av eiendeler. Jeg har kvittet meg med mange ting. Jeg har vært gjennom lange prosesser der jeg har scannet bilder, rippet cd’r og dvd’er over på harddisker; jeg har solgt unna møbler, stereoanlegg, en boksepute, en djembe; gitt bort et sett med golfkøller, gitarer, et trommesett, og vinylplatene mine; jeg har dumpet klær i fretexcontainere og gitt ting til gjenbruksbutikker; jeg har resirkulert, kastet og brent. De tingene jeg nå sitter igjen med får jeg plass til i et lite skap.

Underveis, mens jeg har gått gjennom haug etter haug av ting, og tatt valg etter valg etter valg, har konturene av en slags metode begynt å bli tydelig: Hva er mitt forhold til denne tingen? Hvorfor skal jeg ta vare på den? Tilfører den verdi? Hva er mest verdifullt for meg av å eie denne tingen, eller gi den videre? Det viste seg mer og mer at det ikke handlet om å være mot ‘ting’ i seg selv, men om å øve seg opp til å se i hvilken grad tingen passet inn i måten jeg ønsket å leve på.

Men hvordan ønsket jeg så å leve? Dette var åpenbart det andre aspektet av prosessen, for gjennom disse valgene om å ta vare på eller ikke ta vare på, var det som om jeg aktivt gikk inn og spurte meg selv hva jeg egentlig mente. Jeg ble nødt til å danne meg visse prinsipper å prosessere tingene ut i fra, og disse prinsippene viste seg å endre seg drastisk mens jeg holdt på, og jeg tror nå at det var dette som var det verdifulle med prosessen; interaksjonen mellom tingene og prinsippene, disse valgene som konstant måtte tas, var alle en slags samtale med meg selv om hvem jeg var og hadde vært og ville være.

Selv om denne prosessen har vært lang og slitsom, og selv om jeg nok aldri vil komme til noen form for egentlig sluttstrek, siden jeg er i konstant forandring og behovene mine vil endre seg, var den likevel lærerik og øyeåpnende. Og den ga meg lyst til eksperimentere med en lignende prosess på andre områder enn ting. Det har resultert i flere små prosjekter:

Minimalisme som metode: Hva er viktigst? » Etiske & økologiske klær » Grønt Skift

Jeg reiser aldri med mer enn håndbagasje, uansett hvor lenge jeg skal være borte.
Jeg har hatt et år uten å drikke alkohol.
Jeg har endret måten jeg gir gaver på.
Jeg har gjort store endringer i mitt forhold til mat.
Jeg eier ikke lenger en tv, og har dermed ikke tv-vaner.
Jeg har kuttet ut Facebook og sosiale medier.
Jeg har begynt å trene minimalistisk, det vil si, jeg er ikke lenger medlem av noe treningssenter, men jeg gjør litt yoga hjemme, løper, og benytter meg av det jeg finner til å bedrive bodyweight- og calisthenics-øvelser.
Jeg har begynt å rydde opp i hvordan jeg disponerer tiden min, og jeg har funnet ut at vanebygging er en effektiv måte å styre dagen sin til å handle om det viktige og givende framfor det unødvendige.
(Listen er ikke komplett, og jeg kunne skrevet en avhandling om hver av punktene, men la oss holde det minimalistisk.)

Jeg forteller ikke dette for å skryte. Jeg mener ikke at dette gjør meg til noen ekspert. Jeg forteller om prosessen og hva jeg har fått ut av den for å by på ett perspektiv, blant mange, på hva minimalisme kan være, siden jeg har hatt glede av å lese og høre om mange forskjellige utgaver og varianter av minimalisme underveis i min prosess. Dette er min variant. Den er ikke perfekt. Den har ikke fulgt noen plan, den har bare begynt et sted, og så har det ene tatt det andre.

Så minimalisme for meg har vært og er, i sin enkleste form, en måte å sortere på; et verktøy jeg kan bruke til å skille mellom det som gir meg verdi og det som er overflødig.

‘Old-School’-minimalisme

Men hvis det er dette det handler om, kan det vel ikke sies at minimalismen er noe nytt? Munker, nonner, yogier og asketer har i årtusener holdt på med denne utsilingsprosessen, å sortere ut det viktige fra det uviktige. De har fastet, de har gått enkelt kledd, de har eid få ting, de har simplifisert hverdagen sin til å handle om kun det de mener er viktigst.

Minimalismepioneeren Henry David Thoreau bygde seg et “tiny home” i skogen og bedrev det som på youtube i dag ville vært omtalt som simple/frugal/off-grid/self-sufficient/eco living der, i et par år på midten av 1800-tallet, og skrev boken Walden om det (last den gratis ned fra Project Gutenberg).


Buddha skal ha snakket om at vår menneskelige tendens til å knytte oss til blant annet ting er hovedgrunnen til problemene våre. 
I følge Matteus skal Jesus ha sagt:

Dere skal ikke samle skatter på jorden, hvor møll og mark ødelegger, og hvor tyver bryter inn og stjeler. Men dere skal samle skatter i himmelen, der verken møll eller mark ødelegger og tyver ikke bryter inn og stjeler. For der skatten din er, vil også hjertet ditt være. (Matt 6:19-21)

…altså fokusere på det han mener er viktigst (det spirituelle) framfor det overflødige (det materielle). Dette er bare noen få eksempler. Historien flyter over av bevegelser og personer som oppfordret til å leve enklere og mer intensjonelt. Så hvis minimalismen er en metode for å skille det essensielle fra rotet, så ser det i så fall ikke ut til å være noen ny bevegelse. Er det da noe med den moderne minimalismen som skiller den fra god gammeldags ‘simple living’?

Det minimalismen har vist seg å være for meg gjør den til noe litt annet enn det de antimaterialistiske elementene vi har sett oppgjennom historien har handlet om. Så langt jeg kan forstå handler livsstilsminimalismen mye om det den er en reaksjon mot.

Konsumerismen.

Minimalisme som metode: Hva er viktigst? » Etiske & økologiske klær » Grønt Skift

BBC’s fantastiske dokumentarserie “Century of the Self” (se den gratis på youtube), tegner et detaljert bilde av konsumerismens historie. Her blir det vist hvordan konsumerismen ble klekket ut som en strategi for å manipulere folkets innkjøpsvaner ved hjelp av blant annet Freuds ideer om det underbevisste. Denne uttalelsen fra bankmannen Paul Mazuri en Harvard Business Review-artikkel fra 1927 gir et innblikk i samtalen som foregikk blant de innflytelsesrike på den tiden:

We must shift America from a needs, to a desires culture. People must be trained to desire, to want new things even before the old had been entirely consumed. We must shape a new mentality in America. Man’s desires must overshadow his needs.

Folket ble sett på som en forvirret saueflokk, som ikke visste sitt eget beste og som måtte geleides, for å ikke utgjøre en fare for fremskrittet og hverandre. Ser man på dagens konsumentkultur, med overproduksjon, “planned obsolescence”, black friday, sweatshops, fast fashion osv., ser det ut til at denne strategien fra forrige århundre lever i beste velgående.

For meg ser det altså ut som om den moderne minimalismen er en betimelig reaksjon mot konsumerismen. Den åpenbare reaksjonen har med det materielle å gjøre. Det handler i første omgang om et oppgjør med en konsekvens av konsumerismen, som er at det er langt flere ting i omløp nå enn noensinne, vi eier flere og flere ting, og de fyller opp våre boliger og kommer i veien for det vi virkelig vil.

Minimalisme som metode: Hva er viktigst? » Etiske & økologiske klær » Grønt Skift

En vanlig oppdagelse å gjøre seg når man går inn i en minimalistisk prosess, er at mange av tingene man eier stammer fra impulskjøp, ting man har kjøpt i affekt, basert på innfall og lyster, og så når man jobber seg videre gjennom haugene av ting, kommer man fram til at det er svært få av disse tingene man virkelig trenger – Mazur’s desires overshadowing needs. Man erfarer hvordan skillet mellom desires og needs er blitt forsøkt visket ut, for i en konsumeristisk modell befinner mat, vann, klær og husly seg på samme plan som iskrem, designervesker og raske biler; de er alle produkter som vi blir anbefalt å kjøpe.

På et dypere nivå kan minimalismen sees som et oppgjør med definisjonen av mennesket som en “forvirret saueflokk” som konsumerismen baserte seg på. Vi blir konstant påvirket og forsøkt geleidet av krefter som benytter seg av konsumerismens modeller. Påvirkningen kommer ikke bare til uttrykk i forbindelse med shopping og ting. Man kan også se effekten denne strategien har hatt i politikken, der meninger og partitilhørighet til forveksling ligner varer man konsumerer og smykker seg med for å vise tilhørighet og status, eller i media der det som skulle være nyheter og informasjon blir forenklet og redusert ned til sensasjonelle overskrifter og klickbait, som til tider er umulig å skille fra reklame. Perspektiv, ideer, meninger og identitet blir varer man kan kjøpe og konsumere på lik linje med ting. Og i møte med dette later mange til å ville omfavne en metode som potensielt setter en mer i kontakt med sine egne holdninger og oppfatninger, framfor å være orientert utover mot det markedet, politikken og media selger.

Er minimalisme en ny form for konsumerisme?

Men, så kan man innvende: er ikke minimalismen også en slik identitet man kan kjøpe som en vare, med sine på forhånd fastsatte verdier og idealer? Sluker man ikke bare et nytt sett med valg levert utenfra? Riktignok leveres det gjennom en nyere form for media-økosystem, men hvordan kan man forsikre seg om at det ikke egentlig her er snakk om konsumerismen i en ny og trendy drakt?

Det later til å være en konsensus blant de fleste som taler varmt om minimalismen om at minimalismen ikke er basert på noen mal, eller oppskrift, eller liste med kriterier, eller et visst antall ting man må minimalisere seg ned til for å få bli medlem av klubben. Det er ikke noen klubb – vil de si – det er en metode, et verktøy, som kan brukes på mange måter, og på mange områder.

Minimalisme som metode: Hva er viktigst? » Etiske & økologiske klær » Grønt Skift

Bilde av Klaus L. Floeng

Visst er mange minimalister opptatt av å leve enkelt fordi de tror det kan være mer skånsomt for planeten, men, man kan også leve enkelt for å spare penger, eller for å ha mindre å bære på når man er ute og reiser. Man må ikke være økobevisst for å være minimalist, og man blir ikke nødvendigvis økobevisst – eller raw veganer, eller stealth-camper-nomade – av å være minimalist. Det er ingen krav, og det er ingen gitte idealer.

Alle kan utføre minimalistiske handlinger, og erfare om dette er noe man føler tilfører verdi, og uansett om det tilfører verdi eller ikke, vil man ha lært noe om seg selv. Man kan ha funnet ut at man liker ting, og at man trenger alle tingene man eier. Det handler ikke nødvendigvis om ting, det handler om å finne ut hva som er viktig, og så prioritere det. Men det er ikke nok å adoptere hva andre synes er viktig, man må finne ut hva man selv synes er viktig, vel vitende om at dette heller ikke nødvendigvis er noe konstant og uforanderlig.

Hva man synes er viktig kan endre seg; poenget er å være i kontakt med det – mer i kontakt med hva du synes er viktig enn hva verden forteller deg du bør synes er viktig.

Skrevet av Klaus L. Floeng